; 28.02.2009
Vi ble delt opp i to lag, hvorav det ene som var tydelig slemt og hadde blåaktig hud. Vi befant oss på gårdsplassen utafor huset, med utkikk ned til litt av hagen rundt et hushjørne.
Jeg ble etterhvert oppmerksom på at jeg hadde brukt såpass lang tid til å betrakte selve situasjonen, at jeg var den siste til å velge våpen. De hang på den blodrøde husveggen. Alt som var igjen var laget av spiker, trestokker og rusk&rask.
Ble snurt og sa det til en på laget mitt at dette var det håpløst å kjempe til døden med. Han avviste kontant mitt utbrudd og sa ;
"Du har jo enorme spyd å kjempe med i tillegg til kastestjerner!"Da jeg så nærmere på våpna syntes jeg ikke det var fullt så ille lenger.
Spydene var jernrør, liknende gardinstenger med spisse kroker i enden, noen spydspissformede også.
"Kastestjernene" var spiker bøyd til små kroker og de var skåret i og slipt slik at de var spisse og taggete overalt. Jeg forstod at disse måtte være ekle å få kastet på seg og ville feste seg i skinnet på en ganske provoserende måte.
Det var også to staver* med hvert sitt spisse element festet i endene, like lange som, ja nettopp, ridepisker. Dissse ville fungere utmerket hvis jeg hadde en i hver hånd og fektet vilt; men samtidig elegant og ninja-aktig, rundt meg. Men jeg måtte bestemme meg for hvilket våpen jeg skulle ha med meg og det var neggu ikke lett for jeg ville jo ha så mange og mest mulig effektive våpen som mulig. Det Slemme Laget så rimelg badass ut så de tålte nok en del smerte og var garantert ikke lette å skremme nei.
Jeg valgte å gå for de to Kamas, et langt krokspisset gardinstangspyd, og noen kastestjerner. Da kunne jeg ha de to Kamas i hver sin hånd, Spyd på ryggen, og kastesjernane i lommer.
Jeg hadde såvidt begynt å strekke meg etter Kamas da jeg kjente et uhyre ubehagelig og overraskende støtaktig stikk i ryggtavla, og jeg skjønte straks at dette var kastestjerne-smerter! Snudde meg brått og der nede stod Skeletor og lo, smilte ondt før han for bak i hagen. Han hadde tydeligvis også rasket med seg noen spikerkastesjerner, og de festet seg i skinnet mitt på en særs ubehagelig måte, som tistler av jern. Etter litt fikk jeg summet meg og begynte på strekke meg etter våpen igjen, men denne gangen tok jeg kastesjerner først ass.
Plutselig hørte jeg et fryktinngytende rop nede fra hagen bak hushjørnet. Det Slemme laget dukket opp, forferdet av frykt, de rygget bakover og var livredde! En Gigantisk hudrosa, krokrygget skapning bykset seg mot dem***.
Den var stor som åtte fjellgorillaer, bulende av muskler som så ut som de skulle sprekke hvert øyeblikk. Hodet var nede bed brystkassen, den hadde enorm pukkelrygg og små provoserende bein. Øynene var små og glødende onde, to horn i pannen, og en feit rynkepølse som skygget for de ekstremt ondskapsfulle øynene og underkjeven hang full av sikkel og åpenbarte et gap stappfullt av sylskarpe tenner. Dette var så skremmende at det var bare å droppe Snilt vs Slemt og prøve å redde sitt eget liv for enhver pris.
Jeg løp mot mitt trygge hus.
Inn inngangsdøra, kom til den bittelille gangen hvor sko skal av, før jeg igjen ble skremt - denne gang var det en på mitt lag(som nuvel var blåhudet) som rygget forbi mitt øyesyn, og tett innpå fulgte Monsteret. Det tok omtrent 9 millisekund for de å passere, jeg hørte hurtig Glefsing i Kjøtt, før Monsteret kom tilbake for å ta meg selv. Jeg rømte ut av gangen, ut av huset, veldig fort men samtidig sakte. Gjennom hagen, ut hekken, og jeg tenkte at jeg måtte komme meg til et sted som betydde fred for meg.
Lekeplassen nedenfor huset vårt er et slikt sted på en måte, så jeg bestemte meg for å bare komme meg dit snarest mulig istedet for å bruke tid og krefter på å finne ut et eventuelt tryggere sted. Jeg løp ned til den åpne lekeplassen, til karusellen nederst, lengst fra huset. Der stoppet jeg og følte at dette fredens sted kanskje ville være min beskyttelse på noen måte.
Da jeg snudde meg så jeg Monsteret kom byksende mot meg med skremmende muskulløse, klønete bevegende byksebaks.
Jeg forstod plutselig. Da jeg var i Japan(i virkeligheten) kjøpte jeg mange monster-figurer og det var disse som nå hadde mutert og blitt levende og mer enorme enn hva som noen gang hadde vært intensjonen til designeren av disse karakterene. Samtidig husket jeg noe jeg lærte meg som liten, hvordan jeg bekjempet et tilbakevendende mareritt. Jeg stod og ventet på det og ville la det spise meg opp uten frykt. Det kom stadig nærmere og åpnet sitt enorme gap. Munne vokste seg større og inntok en sirkulær form, og jeg så at de spisse tennene var overalt inni der, og innover og innover i Monstergapets Dyp som en uendelig malstrøm av kvernetenner. Mens munnen vokste seg større mot meg saknet plutselig Monsterets fart og munne vrengte seg oppover, hodet bente seg bakover og jeg syntes jeg så rynkepølsa over øyna forme et trist uttrykk, det var tydelig at monsterets eksistens var i ferd meg å opphøre, før jeg våknet..
* Kama
** Shuriken
*** En slags blanding av Demonene i pc-spillet Doom, og Violator fra Spawn
Vi ble delt opp i to lag, hvorav det ene som var tydelig slemt og hadde blåaktig hud. Vi befant oss på gårdsplassen utafor huset, med utkikk ned til litt av hagen rundt et hushjørne.
Jeg ble etterhvert oppmerksom på at jeg hadde brukt såpass lang tid til å betrakte selve situasjonen, at jeg var den siste til å velge våpen. De hang på den blodrøde husveggen. Alt som var igjen var laget av spiker, trestokker og rusk&rask.
Ble snurt og sa det til en på laget mitt at dette var det håpløst å kjempe til døden med. Han avviste kontant mitt utbrudd og sa ;
"Du har jo enorme spyd å kjempe med i tillegg til kastestjerner!"Da jeg så nærmere på våpna syntes jeg ikke det var fullt så ille lenger.
Spydene var jernrør, liknende gardinstenger med spisse kroker i enden, noen spydspissformede også.
"Kastestjernene" var spiker bøyd til små kroker og de var skåret i og slipt slik at de var spisse og taggete overalt. Jeg forstod at disse måtte være ekle å få kastet på seg og ville feste seg i skinnet på en ganske provoserende måte.
Det var også to staver* med hvert sitt spisse element festet i endene, like lange som, ja nettopp, ridepisker. Dissse ville fungere utmerket hvis jeg hadde en i hver hånd og fektet vilt; men samtidig elegant og ninja-aktig, rundt meg. Men jeg måtte bestemme meg for hvilket våpen jeg skulle ha med meg og det var neggu ikke lett for jeg ville jo ha så mange og mest mulig effektive våpen som mulig. Det Slemme Laget så rimelg badass ut så de tålte nok en del smerte og var garantert ikke lette å skremme nei.
Jeg valgte å gå for de to Kamas, et langt krokspisset gardinstangspyd, og noen kastestjerner. Da kunne jeg ha de to Kamas i hver sin hånd, Spyd på ryggen, og kastesjernane i lommer.
Jeg hadde såvidt begynt å strekke meg etter Kamas da jeg kjente et uhyre ubehagelig og overraskende støtaktig stikk i ryggtavla, og jeg skjønte straks at dette var kastestjerne-smerter! Snudde meg brått og der nede stod Skeletor og lo, smilte ondt før han for bak i hagen. Han hadde tydeligvis også rasket med seg noen spikerkastesjerner, og de festet seg i skinnet mitt på en særs ubehagelig måte, som tistler av jern. Etter litt fikk jeg summet meg og begynte på strekke meg etter våpen igjen, men denne gangen tok jeg kastesjerner først ass.
Plutselig hørte jeg et fryktinngytende rop nede fra hagen bak hushjørnet. Det Slemme laget dukket opp, forferdet av frykt, de rygget bakover og var livredde! En Gigantisk hudrosa, krokrygget skapning bykset seg mot dem***.
Den var stor som åtte fjellgorillaer, bulende av muskler som så ut som de skulle sprekke hvert øyeblikk. Hodet var nede bed brystkassen, den hadde enorm pukkelrygg og små provoserende bein. Øynene var små og glødende onde, to horn i pannen, og en feit rynkepølse som skygget for de ekstremt ondskapsfulle øynene og underkjeven hang full av sikkel og åpenbarte et gap stappfullt av sylskarpe tenner. Dette var så skremmende at det var bare å droppe Snilt vs Slemt og prøve å redde sitt eget liv for enhver pris.
Jeg løp mot mitt trygge hus.
Inn inngangsdøra, kom til den bittelille gangen hvor sko skal av, før jeg igjen ble skremt - denne gang var det en på mitt lag(som nuvel var blåhudet) som rygget forbi mitt øyesyn, og tett innpå fulgte Monsteret. Det tok omtrent 9 millisekund for de å passere, jeg hørte hurtig Glefsing i Kjøtt, før Monsteret kom tilbake for å ta meg selv. Jeg rømte ut av gangen, ut av huset, veldig fort men samtidig sakte. Gjennom hagen, ut hekken, og jeg tenkte at jeg måtte komme meg til et sted som betydde fred for meg.
Lekeplassen nedenfor huset vårt er et slikt sted på en måte, så jeg bestemte meg for å bare komme meg dit snarest mulig istedet for å bruke tid og krefter på å finne ut et eventuelt tryggere sted. Jeg løp ned til den åpne lekeplassen, til karusellen nederst, lengst fra huset. Der stoppet jeg og følte at dette fredens sted kanskje ville være min beskyttelse på noen måte.
Da jeg snudde meg så jeg Monsteret kom byksende mot meg med skremmende muskulløse, klønete bevegende byksebaks.
Jeg forstod plutselig. Da jeg var i Japan(i virkeligheten) kjøpte jeg mange monster-figurer og det var disse som nå hadde mutert og blitt levende og mer enorme enn hva som noen gang hadde vært intensjonen til designeren av disse karakterene. Samtidig husket jeg noe jeg lærte meg som liten, hvordan jeg bekjempet et tilbakevendende mareritt. Jeg stod og ventet på det og ville la det spise meg opp uten frykt. Det kom stadig nærmere og åpnet sitt enorme gap. Munne vokste seg større og inntok en sirkulær form, og jeg så at de spisse tennene var overalt inni der, og innover og innover i Monstergapets Dyp som en uendelig malstrøm av kvernetenner. Mens munnen vokste seg større mot meg saknet plutselig Monsterets fart og munne vrengte seg oppover, hodet bente seg bakover og jeg syntes jeg så rynkepølsa over øyna forme et trist uttrykk, det var tydelig at monsterets eksistens var i ferd meg å opphøre, før jeg våknet..
* Kama
** Shuriken
*** En slags blanding av Demonene i pc-spillet Doom, og Violator fra Spawn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar